MYTER OG FOLKEMUSIKK

Utstilling, foredrag og konsert. En historisk reise i norsk folkemusikk som viser linjer fra norsk nasjonalromantikk på 1800-tallet, gjennom 1970-tallets radikale folkekunstbevegelse og nittitallets patriotiske OL-rus, til dagens folkemusikkungdom som er i ferd med å bytte ut bunaden med shorts og T-skjorte.

DKS-produksjonen er en svært tidsaktuell utstilling som utfordrer våre forestillinger om identitet og «det norske» slik det ofte presenteres gjennom vår kulturarv. Den gir samtidig en svært god historisk innføring i norsk folkemusikk, folkedans og folkekultur.

Utstillingen er utlånt av Valdres folkemuseum. Det er i tillegg innhentet kulturgjenstander og folkemusikkinstrumenter fra Akershus for å rette søkelyset også på de lokale folkemusikktradisjonene.

Praktisk informasjon

Det er viktig at alle leser klassefordeling - dagsplan for informasjon om hvilke klasser som er i hvilken gruppe og tidsplan. Skolene skal være inndelt i grupper før de kommer.

Gruppene starter i Storstua i 2. etasje hvor de vil få en introduksjon fra en formidler fra HL-senteret. 

Deretter blir en gruppe igjen i Storstua sammen med Marianne Tomasgård, for å lære mer om folkemusikk og folkedans.

Den andre gruppa går ned i Kunstsalen i 1. etasje for å se på utstillingen.

Etter 30 minutter bytter gruppene.

Lærerveiledning

Kulturnasjonen Norge vokste på 1800-tallet fram gjennom borgerskapets iver etter å finne den ekte, norske «folkesjela». I nasjonalromantisk ånd ønsket Henrik Wergeland å samle og dokumentere norsk folkemusikk og i 1848 fikk Ludvig Mathias Lindeman statsstipend for å reise landet rundt for å skrive ned norske folkemelodier fra bygdene. Han besøkte også Romeriksbygdene og fant mange skatter også her. Samtidig dro eventyrerfortellerne Asbjørnsen og Moe på tilsvarende samlerferder og skrev ned eventyr, sagn og fortellinger. Den verdenskjente fiolinisten Ole Bull oppdaget felespilleren Myllarguten og hardingfela fikk forhøyet status som et sterkt nasjonalsymbol, noe som har holdt seg slik helt fram til vår tid. Komponisten Edvard Grieg brukte hardingfelemusikken som en viktig inspirasjonskilde for sine komposisjoner.

På begynnelsen av 1900-tallet vokste sterke nasjonalistiske bevegelser fram i Tyskland, (Völkisch-bevegelsen). Norsk nasjonalisme fra 1905 la vekt på en felles kultur for hele nasjonen. Hulda Garborg var sterkt knyttet til norskdomsbevegelsen gjennom sitt arbeid med bunad og dans. Hun hentet folkedanser fra Færøyene med opprinnelse fra norrøn gullalder og lagde norsk folkeviseleik som leikarringene rundt om i landet fortsatt danser i dag. Begrepene folkemusikk og nasjonalmusikk ble brukt om hverandre til langt utpå 1900-tallet.

Naturen, bondens liv og folkemusikk og folkedans ble løftet fram som ekte, rent og opprinnelig. Disse idealene resonnerte godt også med SS og nazistenes idealer på 1930-tallet. Både de norske nasjonsbyggerne og nazistene opphøyde og brukte folkemusikk, folkedans og folkekultur som politiske redskaper. Selv om målet var forskjellig var virkemidlene og symbolene ofte de samme: Bunad, hardingfele, langeleik, fjell, fjord og fossefall ble omfavnet og opphøyd. I dag henger fortsatt koblingen mellom folkemusikk og det nasjonale igjen i folks bevissthet, et paradoks som fortjener oppmerksomhet. Hvorfor oppfatter vi folkemusikk og folkedans som særlig nasjonalt? Har dette betydning for norske innbyggere i dag? Det er en økende oppblomstring av høyrepopulisme rundt om i verden, også i Norge. Fremmedfiendtligheten er både synlig og usynlig. Med folkemusikken i sentrum retter denne DKS produksjonen fokus mot konstruktive og destruktive forestillinger om hva myten om «det norske» er eller kan være.

Om utøvere og produsenter

• Arrangert av: Lørenskog kommune
• I samarbeid med: Akershus musikkråd, Lørenskog historielag, Lørenskog Husflidslag, Lørenskog bygdekvinnelag, Leikarringen Hunar, Museene i Akershus/Lørenskog bygdemuseum, Lørenskog hus og HL-senteret

Om kunstner / utøver / gruppe